Slangeøynene glitret av gift. Vraltingen kunne virke klønete, men de fire gled lynraskt frem på hender og føtter.
"Ikke snakk til dem, Adalheid," hvisket Gresshoppemannen. "Du greier ikke styre tungen når de ser på deg." Han trykket hånden hennes oppmuntrende. "Det vil gå bra dette, en dag, samme hva som skjer nå. Bare ikke snakk til dem. Det er det viktigste. Da kommer de inn i tankene dine."
De svartkledde slangemennene stanset tre meter unna. Luften knitret svakt rundt dem.
"Det er ikke vanskelig å se hvordan du snek deg inn," vislet den første. "Du må ha kravlet gjennom det gamle avløpssystemet. Det skulle vært tettet igjen for lenge siden. Men hvem er du, lille snik? Hva vil du hos oss?"
Adalheid knep igjen leppene, men hun hadde vært redd så lenge og greide ikke å tenke klart. "Dere suger varmen ut av solen og bruker alt selv!" ropte hun sint. Noen måtte si at de ikke kunne holde på sånn.
"Ingen kan beskylde oss for å skape en ny istid," vislet slangemannen. "Vi vil bare alles beste. Folk syter alltid over fremskrittet, men ingen vil greie seg uten energien vi leverer. Vi bryter ingen lover. Du er forbryteren her. Du har sneket deg inn på andres eiendom."
"Det er ingen som trenger dere. Og det er ikke deres fabrikk. Jeg var her før dere kom!" ropte hun. Gresshoppemannen trykket hånden hennes advarende, men ordene presset på. "Jeg husker da dere kom til Mirari med planene om å forandre fabrikken. Dere slukker solen for å leve evig selv!"
De glatte, hvite platene i ansiktene deres rørte seg ikke, men øynene deres glitret giftig. Husket hun den dagen de kom, for hundre år siden? De fire slangemennene vendte seg mot hverandre. Når de snakket sitt eget språk, hørtes bare en lav visling og tørre knepp langt nede i strupen.
"Det var dere. Jeg vet ikke hvordan, men dere overtok fabrikken. Dere tror at ingen vet det. Dere tror at ingen husker, men jeg kjenner dere igjen."
Plutselig tok kreftene slutt. Det var ingen ord igjen.
"Å, Adalheid, du skulle ikke ha snakket til dem," sa Gresshoppemannen trist.
Hun var så sliten og søvnig og sulten. Gresshoppemannens hånd var det eneste varme i verden. Han klemte forsiktig for å gi henne styrke, og så hvisket han ut gjennom munnviken:
"Hvis de kommer med elektrodene, må du passe på å gjemme en bit av deg selv langt inne. Tenk på sommer og sollys og en annen verden. Når det er over, bare det går lang nok tid, vil den lille biten spire og vokse frem igjen. Da får du deg selv tilbake. De kan ikke gjøre noe hvis du sparer en liten bit langt inne."
Den forreste slangemannen så opp på henne. "Jeg har sett deg før, lille snik," vislet han. "Du er datteren til fabrikkeieren. Jeg glemmer aldri noe. Du stakk ansiktet gjennom en dør for hundre år siden. Det skulle du ikke gjort."
Hun møtte de svarte øynene uten å vike.
"Jeg visste det var farlig da jeg hørte at galningen slepte rundt på en ukjent jentunge. Alt ukjent er farlig." Han spilte med tungen. "Du skjønner vel at vi ikke kan la deg gå nå. Mirari er avhengig av fabrikken. Vi kan ikke risikere at du sprer rykter og gjør folk hysteriske."
Adalheid satte øynene i det hvite slangevesenet. "Dere har ødelagt alt. Dere skal få betale for det. Jeg vet ikke hvordan, men dere skal få betale."
Han hørte ikke etter. "Du er et problem for oss, lille snik. Jeg tror ikke det er nok å slette hukommelsen din. Jeg tror ikke vi kan la deg gå i det hele tatt."
Gulvet vibrerte svakt under Adalheid. Hun visste ikke hvorfor, men av en eller annen merkelig grunn gledet det henne.
"Jeg vet ikke hvor du har vært i disse årene, lille snik, men alle tror du døde for hundre år siden. Du finnes egentlig ikke." Han tenkte seg om et øyeblikk. "Under fabrikken er det en mørk kjeller. Hvis vi låser deg inn der..."
De fire slangemennene så på hverandre. De likte visst forslaget. Hvis de bare puttet henne inn i kjelleren og låste døren, var problemet løst. Ute av syne, ute av sinn, og de kunne bare glemme at det var noen i kjelleren.
Fremdeles vibrerte gulvet, en dyp rumling, for lav til å høres, men nok til at fotsålene dirret. Et sted i fabrikkhallen var noe stort og svart. Adalheid så det ikke, hun kjente det bare i sjelen.
Betonggulvet gynget da det store, svarte kom smygende opp på siden av Adalheid. Myke muskler var svøpt i nattsvart pels. Hvite poter gled lydløst over gulvet. Et brøl rumlet under hengslete skulderblader. Ekkoet fra dette brølet hadde varmet henne i rottehuset.
"Dina...?" hvisket Adalheid.
Men det var ingen katt, det var en fullvoksen løve fra fjellene.
"Himmelvandrer," sa hun.
Da fjelløven snudde seg, så Adalheid lange værhår, en blågrå tunge og en hvit flekk over snuten på det brede kattehodet. Et spørsmål glitret i de stjernegule øynene. Hva har du rotet deg opp i nå? Fjelløven lot et vennlig brøl rumle gjennom hallen før hun vendte seg mot slangemennene.
De fire var like glatte og hvite i ansiktet, men øynene stakk giftig. En av slangemennene fant frem et svart apparat og rettet det mot fjelløven. Det brennende nettet foldet seg ut, men fjelløven bare brølte og ristet på skuldrene til nettet revnet i gnistrende filler. Betonggulvet gynget mens katten gled fremover på myke poter, og slangemennene trakk seg unna.
Gresshoppemannen fulgte etter i åpningen med Adalheid på slep. Det ene krypdyret vraltet rundt for å angripe de to bakfra, men Himmelvandrer brølte og danset til siden, og så vraltet det tilbake. Alle fire vislet og spilte med tungene, men fjelløven så foraktelig på dem.
Da fjelløven nærmet seg døren, stanset slangemennene. Alt skjedde så fort at Adalheid nesten ikke greide å følge med. Uten å nøle kastet Himmelvandrer seg over slangemennene. De vrælte og freste og spyttet, og et rasende kaos rullet inn i skap, rev over ledninger og knuste glasspyramider. Det store stålrøret begynte å dure høyt.
Himmelvandrer hogg tak i skulderen til et av krypdyrene. Hun gjorde et kast med hodet, og det sprutet hvitt blod da krypdyret fløy gjennom luften. To andre bet seg fast i halsen og ansiktet hennes. Hun brølte og ristet på hodet til de løsnet, men de rev dype flenger i pelsen. Den fjerde slangemannen prøvde å vralte mot døren, men et slag fra en hvit kattepote sendte den tumlende innover i fabrikken.
Stålrøret durte høyere og begynte å sprute gnister. De fire krypdyrene kom seg opp, vraltet gjennom knust glass og ledninger og samlet seg rundt fjelløven. De haltet og blødde hvitt, men øynene var like svarte og stikkende.
Himmelvandrer kastet et blikk bakover mot Adalheid. Det ene øyet manglet. Det dryppet fra ansiktet og halsen, og hun sto i en mørk dam av blod. Dra nå, mens du kan, sa det friske øyet. Himmelvandrer snudde seg tilbake mot krypdyrene. Et slitent brøl rumlet langt nede i strupen. Hun var langt fra fjellene og den åpne himmelen, og kreftene begynte å ta slutt.
Adalheid klamret seg til Gresshoppemannen. Det luktet brent gummi, og flammene slikket fra stålrøret. Neonlysene freste i taket. Sikringene gikk, og så ble det svart der inne. Hun så bare gule flammeglimt av en sliten fjelløve som barket i hop med vislende slangemenn.
Adalheid ble løftet og båret gjennom mørket. "Himmelvandrer!" ropte hun uten å tenke seg om. En dør åpnet seg. Hun ble båret videre og satt ned ved en vegg. Lydene fra slåsskampen var ikke tydelige lenger. En dør var lukket mellom henne og de andre.
"Gresshoppemann?" hvisket hun skjelvende.
Da ytterdøren ble åpnet, røpet sollyset at hun var i en slags garasje. Det var ingen vinduer der, men fire svarte biler sto parkert under rader av døde neonrør. Garasjen måtte være bygd for at slangemennene skulle unngå sollys på vei inn og ut av bilene.
Gresshoppemannen sto i døren. "Kom, vi må bort herfra. Jeg vet ikke hvor lenge Himmelvandrer kan oppholde dem, ikke når de har stjålet så mye varme fra solen. De har altfor mye livskraft."
"Men hva med Himmelvandrer?" spurte Adalheid. "Kommer hun til å dø?"
Gresshoppemannen ristet på hodet. "Jeg tror ikke det. Himmelvandrer viser seg bare ved fullmåne, og det sjelden, for hun bryr seg lite om hva mennesker finner på. Jeg vet egentlig ikke hvordan hun kunne være her etter at solen har stått opp. Hun må være svært glad i deg. Og selv om det så ille ut nå, tror jeg hun lever igjen neste fullmåne. Men nå må vi flykte, for hun kan ikke oppholde dem evig."
Adalheid vaklet ut døren og over fabrikkplassen mens han gikk ved siden av og støttet henne. Begge to lente seg mot porten, det gnisset i hengslene og porten åpnet seg på klem. Gresshoppemannen smatt først ut, og hun fulgte etter.
En høy hvining stakk i marg og bein. På torget virret folk rundt og stirret hjelpeløst på fabrikken. Adalheid så at mange av dem hadde mørke, runde øyne og hvit skjellhud i ansiktet. De lignet mindre utviklede kopier av de fire slangemennene.
Instrumentene på fabrikktaket gnistret. Ledningene smeltet av altfor mye strøm, og det luktet svidd. Folk stirret mot fabrikken mens de sutret og holdt seg for ørene. Adalheid ble livredd av å se på dem. Hvor mange av dem var egentlig blitt hjernevasket som politimannen og Karia? De kunne bli farlige hvert øyeblikk.
Gresshoppemannen nappet i hånden hennes. "Kom, vi må flykte. De er aldri blitt sett ute i sollyset, men de har biler. Vi kan ikke bli her."
Hånd i hånd hastet de gjennom mengden.