Den voksne følelsen forsvant raskt. Mørket pakket seg svart og stinkende rundt kroppen. Hun lukket øynene og famlet seg langs muren med kjeppen som blindestokk. Det gikk saktere, og til slutt sto hun fastgrodd i en sandhaug. Hun våget ikke dunke kjeppen i muren, da kunne eventuelle monstre høre lyden og styrte gjennom mørket for å se hva som var til frokost.
Etter en stund åpnet Adalheid øynene. Forbauset så hun at det ikke var helt mørkt likevel. Enkelte spede lysstråler slapp ned gjennom gaterister og hull i kumlokk, og øynene begynte å venne seg til mørket.
Etter som Mirari ble til for lenge siden, bygde folk broer, veier, hus og torg over elven. Til slutt fikk de et flatt og fint lokk, men under jorden ante hun lappverket av bjelker og brospenn. Når dampen fra elven møtte betongtaket, dryppet vannet sakte ned og la igjen et brungrønt skjegg på veggene. Helt nede ved den våte sanden skinte muren blekgrønt av selvlysende sopp.
Det svake skinnet var oppmuntrende, og hun bestemte seg for å gå videre. Det fløt lite vann i elven nå om sommeren, og hun kunne fortsatt tråkke tørt på sandstripen inne ved muren.
Mange rør stakk ut i sanden. Flesteparten var tørre, men det piplet i noen, og grønne tråder viftet i vannet foran åpningene. Adalheid ville helst ikke vite hva som skvisjet mykt under sålene når hun passerte rørene.
Elven strømmet jevnt i bakgrunnen. Råtten gass boblet stille i en bakevje. Det var en skikkelig dolukt der nede, og den ble verre jo lenger inn hun kom.
Adalheid kunne også høre tasling fra klør, og hun skimtet brune krek i øyekroken. Hun ga muren tre harde rapp med stokken, og så fryktet hun ikke rottene mer. Hun måtte videre. Gresshoppemannen hadde reddet henne, og nå skulle hun redde ham.
Adalheid hadde ikke tenkt på at alt var annerledes under jorden. Hun prøvde å regne ut hvor langt det var til fabrikkmuren, men alt gikk i surr. Hun fikk bare fortsette og håpe det beste.
Hun tok små skritt og kjente hele tiden etter med kjeppen. Øynene feilbedømte både avstander og størrelser. For hvert steg ble hun mer klar over hvor sulten og søvnig hun var. Magen rumlet etter frokost, og kroppen lengtet etter å sove i en seng med varm dyne. Etter hvert ble nesen bedøvet. Selv om hun ikke kjente dolukten, var det lett å forestille seg hvordan stanken satt i klærne. Aldri hadde det vært så langt å gå et par hundre meter.
Med ett virket det som om elven nølte, men vannet kunne ikke stanse. Elven tok sats og bykset inn i mørket. Hun så ikke lenger nålespisse solstråler fra kumlokkene. Hun famlet seg videre i grønnskjæret fra soppen nederst på betongen. Her hørtes hverken fottrinn eller krafsende rotteklør. De eneste levende lydene var pusten hennes.
Nå er jeg på andre siden av muren, tenkte hun. Noe tungt la seg over nakken. Betongtaket sviktet under vekten av en svart kraft. Det holder ikke, fabrikken ramler i hodet på meg, jeg får ikke puste... Det svimlet for henne. Jeg må ikke tenke så mye. Jeg må ta det rolig og ikke tenke så mye.
Hun pustet dypt og gjentok planen. Alle bygningene hadde rør ned til elven. Hun famlet seg videre med blindestokken. Hver gang hun kom til et rør, bøyde hun seg ned og kjente på det. Til slutt fant hun et stort rør som ikke hadde vært brukt på lenge.
Jeg må bare gjøre det, tenkte hun. Det nytter ikke å nøle, jeg må bare gjøre det. Hun pustet dypt, bøyde seg ned og kastet kjeppen inn i røret. Med sammenbitte tenner kravlet hun inn i åpningen.
I det mørke røret visste hun ikke om øynene i det hele tatt var åpne. Hun famlet foran seg etter kjeppen. Hun hadde vel ikke bruk for den her inne, men et våpen var likevel betryggende.
Røret var ikke helt tørt likevel. Damp og mugg trakk inn i klærne og rant ned på innsiden av gummistøvlene. Det vannet kunne ikke være så rent og appetittlig. Men det du ikke ser, har du ikke vondt av, sa hun til seg selv.
Hun kravlet oppover i røret. I hvert fall håpet hun det gikk oppover. Adalheid visste ikke hva som var opp eller ned der hun kravlet på magen i mørket. Hun begynte å tvile på planen. Faktisk virket den veldig dum. Hun ante jo ikke hvor røret ledet. Der inne kunne hun dø uten at noen visste om det.
Plutselig lo og hulket hun samtidig. Hun pleide alltid å glemme treningstøyet med vilje for å slippe gymmen. Og så kravlet hun gjennom skitne avløpsrør som selv ikke gymlæreren ville jaget dem inn i!
Adalheid lengtet etter å bade i lys og dusje i solstråler. Hun lå i det stinkende mørket og hørte sine egne hysteriske hikst. Det var ikke lenger kaldt og vått i røret, det var faktisk ganske greit å ligge der. Ikke hadde hun sovet godt den natten, og her kunne hun hvile så lenge hun ville.
En lyd skar gjennom hikstene, et langt hyl, MAAAAAOoooo! Hun skvatt til. Noe ulte bak henne, ulte så det skar i marg og bein. Kunne det være flaggermus? Rotter? Slanger? Hva slags utysker levde egentlig i avløpsrør? Hun kravlet videre så knær og albuer skrubbet mot røret. MAAAAAOoooo!
Det glimtet lenger frem. Det er bare innbilning, tenkte hun. Det er jo slett ikke sikkert jeg har øynene åpne. Men da hun skjelnet sine egne skitne hender, var hun ikke sliten lenger. Adalheid kravlet så grønsken skvatt. Hun våget ikke blunke, da kunne lyset forsvinne.
To meter fra åpningen så hun et rustent gitter. Selvfølgelig hadde de gitter foran åpningen for å holde rotter og annet styggetøy ute. Her sa det stopp. Armene og beina skalv kraftløst.
Adalheid veltet seg rundt på ryggen og la seg til rette. Det var nok lys til at hun kunne se røret rett over ansiktet. Selv om hun skulle sove, gledet hun seg over det svake lyset. Om ikke annet var det et slags selskap. Hun lukket øynene. Kanskje alt bare var en drøm? Kanskje hun lå i en varm seng og ventet på at marerittet skulle slutte?
Hylet kom igjen. MAAAAAOoooo! Det slengte søvnen til side og tvang henne våken. MAAAAAOoooo! Hun hulket. Aldri fikk hun være i fred. Hun veltet seg over på magen, fant kjeppen og slo til gitteret i fortvilet raseri.
Kjeppen gled rett igjennom. Gitteret var rustet i stykker og ville ikke holde henne ute. Hun fikk en følelse i magen som når man finner en pengeseddel på gaten.
Adalheid slo bort alle de rustne jerntrådene og kravlet ut. Utenfor åpningen krøllet hun seg sammen og presset hendene mot magen. Lungene peste etter luft. Hver gang hun åpnet øyelokkene, stakk lyset i øynene.
Lyden kom igjen, men utenfor røret lød det ikke høyt. Noe malende med pels og hale dyttet mot ansiktet til Adalheid. Hun åpnet øynene og myste.
Dina mjauet misfornøyd og ristet gusjegrønt vann av de hvite sokkene. Adalheid lo hest. I lettelsen fant hun hverken ord eller tanker.
Da hun omsider karret seg på beina, mjauet Dina.
"Du har rett, jeg kan ikke ligge her hele dagen," peste Adalheid. "Jeg må finne Gresshoppemannen."
Hun sto nede i en slags grav med hvitmalt betong på alle kanter. I det ene hjørnet gapte avløpet hun hadde krøpet gjennom. Det var en oljegrav, en slik som mekanikerne klatret ned i når de skulle reparere undersiden av biler. Oljegraven lå innerst til venstre i fabrikkhallen. Men det luktet annerledes nå, hverken olje eller sveiseflammer, og hun hørte ingen lyder.
I enden av oljegraven stakk fem jernbøyler ut av betongen som trappetrinn. Adalheid løftet Dina opp på kanten og klatret etter.