Adalheid kjente seg ikke igjen da hun klatret ut av oljegraven. Et høyt stålrør krummet seg rundt hele hallen. En tett duk over vinduene slapp ikke inne en eneste solstråle. Men de mange neonrørene under taket badet hallen i kritthvitt lys.
Hvor var alle mekanikerne, snekkerne og sveiserne? Hvor var boremaskinene, skruestikkene, dreiebenkene og hyllene med verktøy? Det luktet ikke olje og sveiseflammer og sagmugg, bare elektrisitet. Bortsett fra en svak summing hørtes ingen lyder.
Hun kikket etter Dina, men katten var borte. Adalheid var for sliten til å bekymre seg. Dessuten greide Dina seg mye bedre enn henne. Men tenk om Gresshoppemannen ikke var der? Adalheid greide ikke å legge en ny plan. I stedet gikk hun langs røret og håpet det beste.
Adalheid passerte noen metallskap med spoler og brytere og små røde lyspærer, og så fant hun Gresshoppemannen. Han lå på et trebord med armer og bein reimet fast og ledninger klistret til tinningene.
Han lå blek og livløs på bordet. Det grå håret strittet til alle kanter. Brystkassen beveget seg ikke. Det var visst ikke blod igjen i den lange, tynne kroppen. Han var død, og alt sammen hadde vært forgjeves.
"Skal si du lukter fælt."
Hun gråt nesten av glede da Gresshoppemannen gløttet på øynene.
"Hvorfor er du her? Fikk de tak i deg likevel?" sa han. "Jeg røpet ikke hvor du var."
Adalheid ristet på hodet. "Jeg kom for å befri deg," hvisket hun gjennom en klump i halsen.
Hun nappet elektrodene fra tinningene hans. Gresshoppemannen lå rolig på bordet og kikket på henne med store brune øyne.
"Hvordan kom du deg inn her?"
Mens hun løsnet reimene, fortalte hun om elven under byen, om avløpsrøret og rottene og kloakken og det rustne gitteret. Det kom ut hulter til bulter, men Gresshoppemannen lyttet uten å spørre om noe.
"Du trenger ikke forklare mer," sa han etter å ha vaklet ned fra bordet. "Selv om jeg ikke helt skjønner hvordan du greide å komme deg inn, kan jeg se hvor fryktelig sliten du er. Og så kom du hele denne veien bare for å befri meg?"
Adalheid nikket. Hun greide ikke å forklare mer, men det var visst ikke nødvendig. En tåre trillet ned kinnet hans, og det gjorde ikke så vondt i de brune øynene lenger.
"Å, Adalheid, du kom hele denne veien for en gammel raring som meg? Det gjorde du, jammen gjorde du det. Og så en raring som meg, da."
Adalheid ble så varm og glad. Den fæle lukten gjorde ikke noe, heller ikke de ødelagte klærne og all skitten. Det hadde vært så skummelt å famle seg gjennom mørket. Hun hadde vært så kald og sulten og redd for å dø, men da hun møtte øynene til Gresshoppemannen, ville hun gladelig gjort det igjen.
"Det er min feil alt sammen," sa hun og stirret ned. "Jeg fortalte om deg til politimannen, og han fortalte det videre. Biblioteket er stengt. Og så har de brukt elektrodene på Karia. Alt sammen er min feil."
"Det er ikke din feil. De prøver å gi andre dårlig samvittighet, men de har skylden. Skal du vinne over dem, må du våge det du egentlig ikke tør. Og det har du allerede gjort, Adalheid."
Gresshoppemannen gråt, men han snudde ikke bort ansiktet. Adalheid forsto at det var veldig, veldig lenge siden sist han felte en tåre. Hun rotet innenfor magestykket på snekkerbuksen etter filthatten. Den var krøllete og skitten av søle, men han satte hatten på hodet uten å klage.
"Du Adalheid, du Adalheid... Det var ikke verdt det, du skulle ikke... De må ikke gjøre dette med deg også. Vi må flykte før..."
"Hva har de gjort med deg? Har de... gitt deg støt?" spurte hun.
"Å, det skal du ikke tenke på. Folk har gjort sånn med meg før. Gresshoppemannen er vant til sjokkbehandling. Det fikk jeg hver gang folk ville helbrede meg. Da låste de meg inne på galehus og kom med elektrodene sine. Ikke vær redd, det skal mer enn litt strøm til for å skade Gresshoppemannen."
Da han sa dette, så Adalheid igjen skåret et sted i de brune øynene, som om noe smertet langt inne. Men så ble ansiktet lysere og lettere. Pannerynkene glattet seg ut, og han var fylt av en forunderlig ro.
"Men aldri gikk noen langt under jorden, gjennom mørket og alt det fæle, bare for å slippe meg løs fra reimene." Han smilte ned til henne. "Ikke vær redd, du. Det er bra nå. Men vi må dra herfra, det er slett ikke trygt for deg her."
Begge to var slitne, og de støttet hverandre ut av hallen, en tynn, likblek mann og en jente med grønske i håret og mørke ringer rundt øynene.
Ved siden av døren sto fire pyramider av glass. Tykke ledninger var koblet til spissen på pyramidene, og knitrende lysrør glødet oppunder glasstakene. Det lå en sarkofag, en slags utskåret steinkiste, på gulvet i hver av glasspyramidene.
Adalheid så at tre av sarkofagene inneholdt hver sin svartkledde utstillingsdukke. Da hun kikket nærmere på de tre utstillingsdukkene, måtte hun klamre seg til Gresshoppemannen. "Det er jo..."
"Hysj, jeg tror de sover," sa han.
"Sover, nå på dagen?"
"Vel, det er ikke akkurat søvn, det er dette de bruker all varmen fra solen til."
"Men øynene deres er jo åpne?"
"De har gjennomsiktige øyelokk," svarte han. "Men nå må vi få deg ut herfra."
Hun sto limt til gulvet foran glasspyramidene. Først trodde hun det var ekspertene fra Apep AS, men det kunne ikke være riktig. De levde jo for hundre år siden. Øynene deres lignet kullklumper under en tynn melkehinne. Huden var glatt og kritthvit. Hypnotisert stirret hun på dem uten bry seg om at Gresshoppemannen nappet henne i ermet.
Hvis dette var ekspertene fra Apep AS, hadde armene og beina krympet. I stedet for hud var ansiktene dekket av små, glatte plater. Tynne, lyse hårstrå lå glatt mot hodebunnen. Det var noe rart med overleppene, et hakk som laget en liten åpning selv om munnen var lukket.
"Hvor mange er det av dem?" hvisket hun. "Jeg har sett fire. Er det flere?"
"Jeg tror ikke det," svarte han. "Men nå må vi dra herfra. Jeg tror fjerdemann er ute med den svarte doningen og leter etter deg."
Som i søvne lot hun seg lede videre.
Hele enden av hallen var en stor garasjeport hvor lastebiler kunne frakte varer inn og ut. Midt på var døren som mennesker kunne bruke uten å heise opp hele veggen.
Akkurat da Gresshoppemannen strakte ut hånden for å gripe klinken, åpnet døren seg. På andre siden sto den fjerde av de svartkledde. Adalheid og Gresshoppemannen rygget skremt tilbake.
"Drar du før behandlingen er ferdig? Det kan vi nok ikke tillate. Og er det jentungen vi leter etter?" vislet den svartkledde.
Nesen lå flatklemt mot ansiktet. Leppene strammet over tynne og spisse tenner. De små hvite platene i ansiktet rørte seg ikke. Adalheid visste ikke om vesenet kunne smile eller se redd ut.
"Du skulle ikke ha kommet for å redde meg," hvisket Gresshoppemannen. "De lar deg aldri gå, ikke uten å..."
Hun stirret hypnotisert på den svartkledde. Han stirret tilbake. Med ett gled en tynn, svart tunge ut gjennom hakkene i de sammenknepne leppene.
"Hun har ikke noe med dette å gjøre," sa Gresshoppemannen høyt. "Ikke bruk elektrodene på henne. Du kan gjerne ta meg, men hvis det banker et hjerte i brystet ditt, lar du henne gå. Hun har ikke noe med dette å gjøre."
"Ikke det, nei," vislet den svartkledde. "Hvis hun er så uskyldig, hvorfor sniker hun seg rundt som en tyv her inne? Og hvordan kom hun seg inn?"
Gresshoppemannen hvisket gjennom munnviken: "Kan du flykte samme vei som du kom?"
"Jeg... jeg vet ikke," svarte hun.
"Du må prøve," hvisket han. "Jeg er ikke flink til å slåss, men jeg må da greie å oppholde ham en liten stund. Løp når jeg gir tegn."
"Hva med deg? Blir ikke du med?"
"Gresshoppemannen greier seg alltids," hvisket han. "Folk har brukt elektroder på meg før, den gang jeg var på galehuset. Ikke tenk på det. Bare løp når jeg gir tegn."
Adalheid ristet på hodet. Hun forlot ikke Gresshoppemannen. De skulle ikke kaste det brennende garnet på ham og skru opp strømmen til han sprellet på gulvet, ikke en gang til.
Adalheid stakk hånden sin i hans. Hånden var full av grønske og andre ekle ting fra avløpsrøret, men det gjorde visst ikke noe, for han holdt henne godt fast.
"Hva er det dere tisker om?" vislet den svartkledde.
Han gled bort til et panel ved inngangsdøren og trykket på en knapp. Glasspyramidene åpnet seg, og de tre andre svartkledde kravlet ut av sarkofagene. De lignet kritthvite krokodiller uten snute og hale der de vraltet mot inntrengerne. Adalheid greide ikke tenke på annet enn brennende fiskegarn og elektroder mot tinningene.
Gresshoppemannen så opp i taket og hvisket: "Jeg ber deg, morgenrødens stjerne, vær så glad i meg som du kan. Jeg ber ikke for meg selv. Jeg ber bare om at hun får slippe uskadet fra dette."