Logo Image
Alkamar, the village in the moonlight

En stein sank i et dypt tjern, og Jarl sov, mørkt og varmt og lenge. Da steinen traff bunnen, gløttet han bedagelig på øynene. Det sildret på badet. Han smilte mot puten. Chanahs klær, en blondetruse, en fillete dongeribukse og en vid, svart ullgenser, var vasket og tørket. Hun dusjet og kledde på seg.

Jarl lå en stund uten å høre noe. Da han kikket opp, rotet Chanah gjennom en kommode. Øynene lyste og hun smilte lurt for seg selv. Hun hadde funnet noen smykker Jarl hadde arvet etter moren; smykkene puttet hun i lommen på skinnjakken, før hun brettet jakken sammen og la den til side.

Da hun kikket bort på sengen og så at han var våken, smilte hun bredt. "Endelig våknet du, din syvsover. Jeg trodde du skulle slumre vekk hele dagen."

Hun vet at jeg så henne, tenkte Jarl. Hvorfor sier hun ikke noe?

Jarl forsøkte å kjenne igjen trekkene til Deborah Haam i Chanah, å kjenne igjen den kraftige nesen, de høye kinnbeina og de blodfulle leppene. Men han så bare hule kinn, mørke ringer rundt øynene og hår som strittet til alle kanter. Det var som om hun bar en maske over det rette ansiktet.

"Det lukter ikke spesielt rent her," sa Chanah. "Har du en bøtte og en klut?"

"Under kjøkkenvasken," svarte Jarl trett.

Chanah nynnet for seg selv mens hun åpnet vinduene, fant en bøtte, fylte den med såpevann og begynte å vaske gulvet. Jarl så på, taus og tom i hodet. Smykkene hadde han dradd på i mange år uten å vite hvorfor. Hadde hun spurt, ville han ha gitt dem vekk.

Jarl ristet på hodet. Han fant frem en reservenøkkel til leiligheten; fra nøkkelringen hang en skinnlomme med plastvindu. Jarl skrev navnet sitt på en papirlapp og puttet lappen inn i skinnlommen. Han stoppet Chanah i arbeidet.

"Ta denne," sa han. "Du kan få alt jeg har. Det er ikke så mye, men det kan bli vanskelig å bære alt samtidig. Du får komme flere ganger."

Jarl ga nøkkelen til Chanah. Hun så rart på ham, som om hun ikke skjønte hva han mente, men hun puttet nøkkelringen i lommen.

"Du mener det," undret hun seg.

"Ja."

Hun sa ikke noe på en stund. Da hun snakket, glitret det vått i øyekroken: "Hva skal skje nå? Med meg, med oss?"

"Jeg vet ikke," svarte Jarl. "Andre har greid det før, vi kan også greie det."


Chanah nynnet hest mens hun vasket og tørket støv. Hendene skalv, og ryggen krøket seg rundt en tom mage. Tungsindig så Jarl på mens såpevannet skvalpet over albuer og knær.

Da Chanah endelig var fornøyd, reiste hun seg og smilte. Smilet nådde ikke øynene, og armene ristet. Hun lignet på en gutt der hun sto, med magert ansikt, kort hår og brystene gjemt under den vide genseren. Hun hadde spist, dusjet og fått på seg rene klær, men fremdeles var hun redd. Hun hadde prøvd å fordrive angsten med å vaske leiligheten. Da hun så Jarls triste blikk, sluttet hun å late som om hun egentlig var en flink husmor. Men angsten forsvant ikke.

Chanah fryktet seg selv. Hun visste ikke om hun var sterk nok til å forlate gatene. Hun visste ikke om denne mannen kunne hjelpe henne.

"Du er så stille," sa hun. "Hva tenker du på?"

Jarl tenkte seg om. "I dag har jeg geburtsdag," sa han til slutt. "Og din mor døde samme dag som jeg ble født."

Chanah ryddet vekk bøtten og skurekluten. Hun sto med ryggen til mens Jarl tenkte for seg selv: Noen feirer Deborah Haams dødsdag med å drepe en kvinne som ligner på henne. Men dette kunne han ikke si høyt. Hun ville tro han var gal.

Chanah snudde seg og gransket Jarl. Kroppen kunne ha tilhørt en middelaldrende mann, skuldrene hang runde og brystet sank innover. Et par viker trakk seg opp i det uflidde håret. Deigete hud, bleke lepper og triste øyne, ansiktet møtte verden uten ungdommens kampvilje. Han luktet innestengt, som om han hadde levd på et kontor siden han ble født. Men for øyeblikket fantes ikke andre å ty til.

"Er det noe å være trist for? Hun døde jo for lenge siden, og du kjente henne ikke. Du skal være glad på geburtsdagen din," sa hun.

Hvordan skulle Jarl få fortalt om den siste tiden?  Han visste ikke selv hva han skulle tro på. Hadde noen overvåket ham? Hadde noen drept alle kvinnene? Var baronessen død? Hadde han innbilt seg dét også?

"Glem det," sa Jarl trett. "Du har rett. Hva skal vi gjøre for å feire geburtsdagen min?"

Chanah smilte. Hun satte seg på fanget hans, grep ansiktet hans med begge hendene og kysset ham forsiktig på munnen. Leppene deres møttes såvidt, og tungespissene dirret mot hverandre.


Jarl skvatt da telefonen ringte. Da han ble aspirant, hadde han fått lagt inn telefon, så de kunne nå ham hele døgnet. Siden måtte han sykemelde seg. Noen få journalister hadde kontaktet ham rett etter avisoppslaget, men han hadde lagt på røret uten å si noe. Etterpå hadde det vært stille.

Én gang ringte telefonen. Jarl lurte på om ørene hadde lurt ham. Chanah sluttet å kysse ham og så rart på telefonen. Han hadde visst hørt rett.

"Skal du ta den?" spurte hun.

Forundret løftet Jarl av røret. Han hørte hverken pipetone eller opptattsignal i den andre enden, bare stillhet.

En gammel mann kremtet: "Gratulerer med dagen."

Jarl frøs på ryggen. Chanah så vekk; hun hadde også kjent igjen stemmen.

"Beklager avbrytelsen, men dere har en morder boende i leiligheten," fortsatte stemmen. "Morderen er ute nå, men han kommer nok snart tilbake. Han er slu og farlig, og han har drept mennesker hele sitt liv. Han drepte Deborah Haam. Dere vil ikke leve lenge hvis han skjønner at dere kjenner hemmeligheten."

Jarl kjempet med panikken: "Hvorfor kan dere ikke bare komme hit og ta ham?"

"Han er slu og farlig, sa jeg. Vi må legge en felle for ham. Han brøt gjennom nettet vårt, og vi vet ikke hvor han er nå. Han er den skyldige. Han drepte Deborah Haam. Han drepte den gamle damen. Du vet hva slags mann han er. Du så hva han gjorde med halliken. Du er egentlig medskyldig. Men hvis du gir ham til oss, skal du få gå fri.

Vi har fjernet våre folk for at han skal føle seg trygg. Nå er dere alene. Ingen kan beskytte dere, hvis du ikke stoler på meg. Sammen skal vi legge en felle."

Jarl skalv på hendene der han holdt rundt Chanah for å hente mot. Han lukket øynene og snakket inn i røret.

"Det er greit. Du skal få ham, bare du beskytter oss."

Stemmen i den andre enden smilte. "Fornuftig gjort, Feger. Jeg tok kanskje feil av deg."

Jarl la pannen mot brystene til Chanah. Han var så redd at han ikke ville leve.

"Forresten, du kan ikke bruke telefonen lenger, du kan bare snakke til meg," la stemmen til. "Det er for å beskytte deg. Du trenger bare å løfte av røret for å nå meg. Hvis du gjør som jeg sier, vil Deborah Haams morder snart få sin straff."

"Hva med alle de andre døde kvinnene?" spurte Jarl.

Stemmen i den andre enden ble taus. "Han drepte dem også," kom det til slutt. Stemmen skar over i en ny tone: "Han skitnet dem til, forgiftet dem, ødela dem. Gi ham til meg, så går du fri, du og horen din."

Det knitret kort, og så forsvant stemmen.


Jarl og Chanah satt livredde på hver sin side av kjøkkenbordet. Uten å se på hverandre følte de hverandres frykt. Begge holdt hendene i fanget, og begge hang med hodet.

Chanah forsøkte å smile: "Hvem var det?" spurte hun.

Jarl svarte ikke.

"Hvem snakket du med? Kan noe skje med oss?" spurte Chanah nervøst.

"Jeg vet ikke," svarte Jarl. "Jeg vet ikke hva som kommer til å skje."

Chanah forsøkte å skjule angsten i stemmen: "Jeg må ut en tur."

Jarl så våtøyet opp på henne. "Ikke dra, det er ikke trygt. Du kan bli det neste..." Han brøt av setningen. "Gatene er kalde i kveld. Du er ikke trygg noe sted."

Chanah tenkte på det store hvite landet.

"Kommer du tilbake?" spurte Jarl.

"Selvfølgelig," svarte hun lett. Hun holdt opp nøkkelen med skjelvende fingre. "Jeg har jo denne."

Jarl reiste og la to klumsete armer rundt henne. "Hvorfor drar du?" spurte han tynt.

Hun greide ikke å svare, alle kreftene gikk med til å holde smilemasken på plass. Hun kysset ham kort på kinnet, dro på seg støvlene, trev skinnjakken og forsvant.

Utenfor døren knakk hun sammen. Tårene rant, og hun bet seg i hånden for å dempe gråtelydene. Hun brakte ulykke, hun smittet alle hun traff, de forsvant og forsvant rundt henne. Bare Roy-Roy hadde vært igjen, en grønnøyet sosiopat som ikke elsket eller fryktet noen. Men så kom den svovelstinkende gamlingen og den bleke mannen med de triste øynene.

Hvis hun flyktet, fikk de kanskje være i fred. Hun måtte forsøke å redde dem. Hun skulle trygle og tigge og bønnfalle. De skjeve hælene klapret over asfalten, angsten dro i henne, hun sprang i blinde mot det myke, numne landet hvor ingen kunne nå henne.

Hun fant en telefonkiosk, løftet av røret og puttet noen mynter i sprekken med skjelvende fingre. Kortet hadde hun kastet, men nummeret var etset inn i hjernen. Tårene trillet mens hun ringte en støvete mann i et støvete kontor, ringte mannen som alltid hadde hjulpet henne, ringte mannen hun hadde flyktet fra hele livet, ringte Erik Rød.