Logo Image
Alkamar, the village in the moonlight

Fengselsdørene slo igjen bak gamlingen. Muren mellom øst og vest fantes ikke lenger. Diplomatene hadde hevet sine krystallglass, byråkratene hadde stemplet papirer, og dinosaurene var blitt sluppet løs for å dø i fred.

Nesten tretti år hadde gått, tretti år med betong og grøt og reimer, men nå tråkket han asfalt, og eksosen rev i nesen. Alt var kaos i Den delte byen. Muren var revet, men fremdeles ruvet et usynlig, vektløst skille mellom øst og vest. Han ante ikke om han hadde noen kontakter igjen. Han hadde ikke hørt fra verden på tyve år.

Krigen hadde endt for en evighet siden. De svidde ruinene var blitt restaurert til sin fordums prakt lenge før de tok ham. Gullet var tilbake, marmorblokkene lyste hvitt og alléene lå grønne og velpleide. Asfalten skalv under millioner av bensindrikkende maskinmonstre i krom og aluminium. Han undret seg på om knokkelmenn i pyjamas hadde bygd autostradaene.

I tankene luket han vekk alt uviktig. Bilene var flere og raskere, veiene var flere og bredere, bygningene var flere og høyere. Verden syntes likevel mindre og tettere; det var som om han kikket ned på en fremmed maurtue. Gamlingen så ikke på klær og frisyrer, han hørte ikke etter musikken, han brydde seg ikke om bilene og bygningene. Alt dette tilhørte en ny tid, men menneskene var de samme som alltid. Hvis han konsentrerte seg om menneskene, ville han overleve.


Berusede mennesker feiret at en nesten tretti år gammel mur var blitt jevnet med jorden. Gamlingen vred på leppene og en krittflenge lyste kaldt i ansiktet. Liten glede følte han over å se øst og vest bli gjenforent.

Han hadde mistet alle tennene i årene han satt inne, men ansiktet hadde ikke ramlet sammen som det gjorde hos andre gamle pyjamasmenn. Huden strammet fremdeles over gebisset, de hule kinnene og den harde haken.

Gamlingen fjernet gebisset, stakk det i lommen og druknet i mengden. Han lot seg drive med strømmen, prøvde omgivelsene, lette etter rytmen. Dager gjemt i flokker av fremmede, netter stukket vekk i et forlatt mørke, flere døgn forsvant, og litt etter litt vendte rytmen tilbake.

En dag hørte gamlingen noen snakke et språk han kjente fra barndommen. Tre ubarberte unge menn med skitne klær, flagg på ryggsekkene og vesker på magen veivet med armene og skrålte sanger de ikke kunne. Turistene dro på poser fulle av betongbiter, øynene lyste og de visste at Historien foldet seg ut foran dem.

Han fulgte etter dem til en park. To av turistene slengte av seg ryggsekkene og dro for å tømme seg bak noen busker. Den tredje satte seg på en benk for å passe på bagasjen. Gamlingen satte seg på benken, la en hånd over nakken til den unge mannen, presset tommelfingeren mot halspulsåren og dro ham inntil seg. Et forskrekket uttrykk dukket opp i ansiktet til den unge mannen, men så lukket øynene seg og kroppen slappet av. Gamlingen åpnet magevesken, bladde gjennom innholdet til han fant passet og lukket vesken.

Gamlingen reiste seg fra benken og forlot den sovende turisten. Ingen så to ganger på det sammensunkne ansiktet og det pjuskete hvite håret der han virret gjennom mengdene. Han hadde fått noen papirer i fengselet, men de kunne ikke brukes. Alarmen ville ringe med det samme han krysset grensen. Han trengte hele forspranget han kunne få.


Fem ganger skiftet han vogn på undergrunnen, mest av gammel vane, før han hoppet av to stasjoner før han skulle av. Ingen skygget ham. De måtte ha glemt ham. Resten av verden så på ham som en dinosaur. Han var en dinosaur, slo det ned i ham. De måtte være døde nå, nesten alle som hadde overlevd Leirene.

Han passerte Rottenesens hus på den andre siden av gaten. To ganger gikk han rundt kvartalet før han klatret opp trappen til rekkehuset og ringte på.

For første gang på lenge røpet gamlingens ansikt noe som lignet på skrekk. I stedet for Rottenesen åpnet en radmager krok døren. Grå vannøyne plirte gjennom et par hornbriller, og en blek hånd med blå vener skalv rundt håndtaket på en krykke.

Kroken ventet ikke besøk. "Hvem er det?" pep han lyst.

Hadde det ikke vært for nesen ville gamlingen ikke kjent igjen Rottenesen. Neseborene krøllet seg opp på hver side av den brede neseryggen, og dét snyteskaftet tok man ikke feil av.

"Hvem er det?" pep kroken igjen.

Han myste gjennom hornbrillene og gned seg over det skallete bakhodet. Et smil bredte seg over ansiktet, og Rottenesen stavret seg frem for å omfavne gjesten. Den hvithårete mannen stivnet, men lot seg omfavne.

"Hvor lenge siden, Yingatsh?" spurte Rottensen mens tårene trillet og munnvikene rykket. "Minst ti år er det."

"Syvogtyve," svarte mannen som ble kalt Yingatsh fraværende.

"Oy gevalt, er det så lenge siden?" Rottenesen omfavnet sin venn enda en gang. "Er jeg glad for å se deg, Yingatsh! De slapp deg ut til slutt?"

"Som du ser."

"Du ser godt ut, Yingatsh. Håret ditt er hvitt, men du er den samme," sa Rottenesen. "Du ser godt ut," gjentok han stille.

Rottenesen løftet en hånd opp til en sped brystkasse. Han la hodet på skakke.

"Men med meg... Oy vey, det er snart over og ut nå. Legene åpnet meg for noen måneder siden. Én kikk tok de, før de dyttet alt på plass og snurpet magen igjen. Oy, det gnager meg opp innvendig, monsteret."

Ingen av dem sa noe. Så ristet Rottenesen på hodet og prøvde å forandre stemmen.

"Det var godt du kom nå," sa han forretningsmessig. "Jeg har passet på tingene dine. Vent et øyeblikk, så skal jeg hente dem."

Han gjorde ikke mine til å bevege seg.

"Du vet, Yingatsh, da jeg fikk dommen av legene, trakk jeg bare på skuldrene. Jeg tenkte jeg skulle ta vare på tingene dine til du hentet dem, men ellers så jeg ikke noen mening i å leve lenger."

Øyene fokuserte på noe i fortiden.

"Jeg så ikke noen mening i å leve da jeg satt i Leiren heller. Men jeg ville overleve. Å dø var å tape, og den siste gleden ville jeg ikke gi dem, selv om jeg hatet hvert eneste åndedrag. Jeg ville overleve og fortelle," hvisket Rottenesen.

Yingatsh trakk på skuldrene. Han angret på besøket. Ingen kunne hjelpe Rottenesen, og han mislikte å se det utslitte skallet.

"Jeg trenger hjelp," sa han og trakk frem det stjålne passet. "Jeg vil ikke fortelle at jeg kommer. Kan du ordne det?"

"Det er lenge siden nå. De fleste i gruppen er døde, og jeg har ikke utstyrt noen med papirer på lenge," sa Rottenesen.

"Det må ikke være perfekt. Jeg trenger bare noen dagers forsprang."

Rottenesen tenkte seg om. Et øyeblikk ville han spørre hva vennen planla, men så ombestemte han seg. Det var best å ikke vite. Slik hadde det alltid vært. Han sov bedre når han ikke visste hva Yingatsh planla.

"Bli med meg, Yingatsh," sa han og slo ut med den spinkle hånden.


Gamlingen satt på en høy krakk i kjelleren. Luften hang tung og tett i det mørke rommet. Støv dekket bokhyller, forheng, gulv og alt av møbler. Ingen hadde vært der nede på mange år.

Rottenesen fiklet med et gammelt kamera på et stativ mens han snakket til seg selv og Yingatsh: "Er jeg glad for å se deg! Mer enn noen måneder igjen har jeg ikke. Tingene dine tok jeg vare på. Jeg visste at du ville komme en dag."

Et helt liv hadde gamlingen brukt ansiktet til å forkle seg, og nå syntes mennesket ikke lenger gjennom huden. Hvis musklene slappet av, kunne man ikke lese noe av den glatte masken. Smilet stivnet i et grin, latteren klang hult, og han lignet en syk ulv hvis han sørget.

Gamlingen tok ut gebisset og lot ansiktet synke innover. En blitslampe blinket i tussmørket. Han dyttet gebisset på plass igjen. Rottenesen åpnet bakstykket på kameraet og dro ut en celluloidstrimmel. Han forsvant bak et forheng, men den spede stemmen nådde fremdeles ut til gamlingen på krakken.

"Vi ville overleve og fortelle. Men nå... O-oy, er det mye hat i verden? Trodde jeg at alt skulle bli bedre, men er det mer hat enn noensinne? Og fortiden, med den kan du kjede dem i hjel."

Han spyttet bak forhenget: "Feh! Leirene fantes aldri. Og hvor kom så alle likene fra? Fra trærne ramlet de ned? Vi må nok se det i øynene, Yingatsh. Vi tapte til slutt, selv om vi overlevde. Igjen marsjerer de i gatene."

Stemmen bak forhenget forsvant i mumling. Gamlingen satt som en statue på krakken, uberørt av ordene, helt til Rottenesen vendte tilbake. De skjelvende hendene holdt et pass, noen krøllete pengesedler og et fotografi av en død kvinne.

Det stakk underlig i magen da gamlingen så fotografiet. Det var fra en forestilling; kvinnen hadde pudret ansiktet og satt parykkhåret opp i en topp. Han hadde tenkt på kvinnen hver dag i mange år. En ung pike, en voksen kvinne, et smil, en tåre, slørete lidenskap og søvnig kjedsomhet, hundre minner hadde formet ansiktet i tankene, og nå gjenkjente han ikke kvinnen på fotografiet.

"Passet ditt tåler en vanlig kontroll," kremtet Rottenesen. "Fremdeles er det litt magi igjen i hendene mine."

Rottenesen tidde en stund, før han fortsatte, "Det er nesten ingen penger igjen. Billedhoggeren fikk mesteparten, og resten gikk med til å bestikke vaktene de gangene jeg kontaktet deg."

I den mørke kjelleren grunnet de to over fortiden. Gamlingen hadde ikke kommet for pengenes del, han hadde villet se et kjent ansikt. Men nå ville han bare forsvinne fortest mulig. Fortiden var som Rottenesen, et glemt skall som klamret seg til livet.

"Jeg gjorde som du ba meg, Yingatsh," sa Rottenesen til slutt. "Fotografiet fikk jeg tilbake fra billedhoggeren."

Rottenesen ga papirene til sin venn. Etterpå fumlet han i en lomme og trakk frem en konvolutt. "Her er noen penger jeg har spart opp, mye er det ikke, men..."

Gamlingen skulle til å takke nei, men Rottenesen presset dem på ham: "Nok allerede! Penger har jeg ikke bruk for lenger," sa han og så vekk.

Gamlingen nikket fraværende og tok konvolutten. Det plaget ham å se et menneske så oppspist av sykdom. Men hva skulle han si? Han hadde ikke trøstet noen på lenge.

"Jeg ønsket å overleve for å fortelle verden om hva jeg hadde sett. Ville de høre? Vi tapte selv om vi overlevde. Hat er det fremdeles mer enn nok av. Jeg trodde svaret lå i Eretz Yisroel. Men nå finnes ingen mening lenger," sa Rottenesen.


Gamlingen kjøpte en gammel frakk, en arbeidsbukse med store lommer, en ullgenser, en hatt og en pappkoffert i en brukthandel. Han skulle reise, og en som reiste uten bagasje, ble alltid sett rart på. Så mye hadde verden ikke forandret seg, visste han. Kofferten inneholdt ikke annet enn noen papirer og noen skitne klær. Han hadde lite penger, for lite til å gjennomføre planene.

Han kjøpte en togbillett og fant seg en sitteplass. Ingen så to ganger på gamlingen i hjørnet av kupéen. Han var kledd i en slitt ullgenser og en slitt arbeidsbukse. Den brune dressen på passbildet lå i kofferten sammen med hatten og frakken. Det pjuskete håret lå i noen glatte, hvite krøller over ørene og i nakken. Om noen satte seg på setet ved siden av, siklet han nedover munnvikene. Hjalp ikke det, stirret han rett frem og samtalte med et innbilt menneske. Da trakk de seg raskt unna.

De lange fingrene beveget seg ustanselig. Tankene vandret bakover i tiden. I sinnssykehuset hadde han overveid å besøke leiren, men han hadde slått det fra seg. En gang hadde leiren vært et helt univers, men nå ville det bare være noen rekker med lave murbygninger og noen ord hogd i blank stein. Steder husket ikke hva som hadde skjedd.

Mange pyjamasmenn døde tidlig; leirene hadde tæret på reservene kroppen skulle eldes på, og hjernen hadde tatt imot for mye. De hadde ikke noe igjen å kjempe for. Men i gamlingen brant flammen fremdeles. Bak murene hadde han spist alle fornærmelser med utstudert likegyldighet. Til å begynne med hadde han vært redd for snikmordere, men de hadde visst glemt ham. Mot slutten hadde han bare fryktet én ting, at drømmeansiktet skulle falme.

Døgnet rundt, mens toget dundret nordover, satt gamlingen våken i stolen. Han spiste lite, sov lite og snakket aldri til medpassasjerer. Øynene glitret mørkt i ansiktet. Fingrene åpnet seg til hender og lukket seg til knyttnever. Han skulle hjem til en by han forlot som femtenåring. Dinosauren var blitt sluppet løs for å dø i fred.