Marrys øyne strålte grønt, fregnene lekte over nesen og håret hang i kobberrøde krøller rundt ansiktet. Den lappede kjolen trengte en vask, men hoftene vugget lystig og hælene klakket mot brosteinene.
På hjørnet mot kirketorget lå skjenkestuen Ti klokker. Det var riflete glasskodder foran skitne vinduer. Malingen flasset av de brune veggene og de grønne listene.
Noen menn vred på hodet og plystret etter Marry, men hun åpnet døren uten å verdige dem et blikk. Bare vent, dere. Jeg er ment for noe bedre enn dette.
I en av båsene satt Lange-Liss, Marja Magdala og Svarte-Anna, tre kvinner i førtiårsalderen. De pakket seg inn i lange ullskjørt, herrefrakker, ullsjal og hatter som manglet både slør og fjær. De tre nikket til Marry, men hun feide gjennom lokalet og stilte seg ved bardisken.
"Deg kjenner jeg ikke! Kom hit, søta! Bry deg ikke om fattiglusene her. Kom til Benny!" Stemmen tilhørte en bredskuldret mann med mørk ullfrakk og svart filthatt.
Marry kneiste med nakken, men øynene glitret.
"Hva heter du, søta?"
"Jeg heter Miriam," sa hun, "for min mor Anna døpte meg etter månen, og Miriam er månens navn."
"Ikke hør på henne," fnyste Lange-Liss. "Hun skal alltid være så fin på det, men hun heter Marry Gyp. Det om månen er bare oppspinn, og ikke har hun noen foreldre heller."
Svarte-Anna kaklet. "Det er ikke mange årene siden hun kom rekende til Hvitkirken med noen tatere. Marry Gyp er et godt nok navn på henne."
Marry smilte og blunket.
"Kom her, Marry," sa han. "Bare du er god mot Benny, vet han å ta vare på deg."
Hun ålte seg inn i båsen. Han la armen rundt skuldrene hennes.
"Jill! En dandy til meg og et glass måneskinn til Marry!"
Kvinnen bak disken kom over med en brandy og en gin.
"Ned den røde porten!" Benny gulpet i seg drinken og rapte høyt.
Folk lo av dette. De lo av alt Benny sa. Han så nådig på dem, før han vendte seg mot Marry og la en kraftig hånd på låret hennes.
"Er du sulten på en matbit? Kanskje du er sulten på helt andre ting?"
Marry smilte og fingret med knappene på frakken hans.
Benny knipset og brølte, og snart sto noen fat fisk på bordet. Marry skyflet i seg maten med fingrene.
Senere på ettermiddagen satt hun på Bennys fang og hvisket ham i øret. Om han merket at fingrene hennes vandret gjennom frakkelommene på jakt etter løse mynter, gjorde ikke det noe.
"Hvis du er god mot meg, Marry, skal nok alt ordne seg."
Hun fniste og stakk til seg noen kobberstykker.
"Men nå kaller plikten, min kjære! På tide å kreve inn fortausleie igjen," gliste han. "Forretningslivet er nådeløst."
Alle lo.
Benny reiste seg fra båsen, tråkket bredbeint gjennom rommet og snudde seg i døren. "Husk hva jeg sa. Bare du er god mot Benny, ordner alt seg!" Det var noe hardt og kaldt i øynene, og han snakket høyt for at alle skulle høre det. "Du er min, Marry. Jeg treffer deg her i morgen."
Døren smalt igjen etter ham.
"Tvi!" spyttet Svarte-Anna. "Han der skal du holde deg langt unna, Marry. En stakkars arbeidende dame kan ikke ta en trepenning rett-opp-og-ned i et smug uten at han står der og skal ha fortausleie."
"Men hvorfor betaler dere?" spurte Marry.
Svarte-Anna så ned. "Og få banden hans på nakken? Forleden skamferte Benny stakkars Emma siden hun ikke hadde penger. Skar henne i ansiktet. Hvordan skal hun nå skaffe kunder?"
Folk begynte å snakke om lystigere ting. Hvem brydde seg om en gatehore som ble rispet litt i trynet? De så ille nok ut fra før, og kunne saktens ikke bli styggere. Og ingen ville få bandene ved Hvitkirken på nakken.
"Hvorfor tar du deg ikke en jobb som skikkelige folk?" spurte Marja i båsen ved siden av.
"Sier du," lo Marry. "Så vidt jeg husker skaffet fattigfogden deg plass som slavekjerring hos en kjøpmannsfamilie på vestkanten. Jeg hørte du skurte gulv, hang over gryter og vasket klær døgnet rundt. Hva fikk du for det? To måltider om dagen og en natt på gulvet ved kjøkkenovnen. Og nå er du tilbake her."
Marry lo og stakk den fregnete nesen i været. "Jeg skal ikke brette fyrstikkesker døgnet rundt uten en gang å skrape sammen nok penger til husleien. Eller puste blystøv på pottemakeriet til gommene hovner og lungene klapper sammen? Ha! Jeg er ment for noe bedre enn dette. Bare vent, dere."
I båsen ved siden av ristet kvinnene på hodet. "Vi har nå sett deg. Når det er lenge siden du har spist, holder du deg ikke for god til å ta en tur i portrommet. Du er ikke bedre enn oss."
"Dere blir med hvem som helst for noen kobberstykker," spyttet Marry. "Jeg får en seddel. Og jeg velger selv hvem jeg blir med."
"Snart er du ikke like kresen på mannfolkene," sa Marja. "Da får pipen en annen lyd."
Med ett var det stille i Ti klokker. En blek mann lusket mellom bordene med en svart kjøter i hælene.
Marry lo høyt. "Har dere sett en sånn stygging noen gang?"
Josef stoppet foran henne. "Blir du med meg, Miriam?"
"Nei, takk, da holder jeg heller varmen med en sup laudanum." Marry vendte ham ryggen.
"Det er kaldt ute," hvisket Josef.
"Hvorfor kommer du dragende med det bikkjemonsteret og skremmer alle her? Tror du at du eier meg bare fordi jeg har blitt med deg hjem noen ganger?"
Alle holdt pusten. Sånn våget ingen andre å snakke til Josef. Men han bare sto der med armene hengende langs siden.
"Har du penger?" spurte Marry til slutt. "Jeg har funnet ut hvordan jeg skal starte min egen butikk. Jeg trenger å låne noen penger."
"Hva skal du gjøre?" kvitret de andre kvinnene nysgjerrig. "Fortell!"
Marry smilte og ville ikke si noe. "Bare vent dere, jeg er ment for noe bedre enn dette."
"Du kan godt låne penger, Miriam, hvis du trenger det."
Marry kneiste med nakken. "Jeg skal bli med deg. Men du vet at jeg ikke liker å bli forstyrret når jeg er her. Dette er siste gang du kommer hit! Hvis jeg vil deg noe, kan jeg selv finne deg."
Han svarte ikke.
Marry reiste seg og feide ut. Josef forsvant etter uten å se på de andre.
"Hvorfor er Marry Gyp så stor på det?" Lange-Liss ristet på hodet. "Hun er ikke det grann bedre enn oss. Hun skal bare være glad for at noen vil ha henne. Hun er jo bare skuldre, knær og albuer."
"Gidder noen virkelig å betale for en sånn skinnmager flyfille? Den tullingen Josef blir visst bare mer trofast for hver fornærmelse," sa Svarte-Anna.
"Ikke for det, det er ikke stort å se i Josef heller. Han er både pengekrever og morder og det som verre er," hvisket Marja. "En dag får hun smake kniven hans. Sann mine ord."
Neste morgen lånte Marry en toskilling av Josef, kvitterte med et smil og investerte kapitalen i en kurv røde roser. Den ettermiddagen spaserte hun gjennom gatene ved Hvitkirken med kurven under armen. Når mannfolk passerte uten å kjøpe, lo hun og spaserte videre.
Da kveldståken tyknet, satte hun seg på en benk ved kirken og slengte fra seg kurven med de pjuskete rosene. Magen pep etter mat, og føttene verket av traskingen. Hun kunne vel sitte litt på benken. Ville noen kjøpe roser, fikk de komme til henne.
Marry satt i flere timer uten at noen stoppet. Hodet begynte å duppe. Selv om natten så ut til å bli kald, og trakk hun den tynnslitte kåpen tettere om seg og ventet hun. Kanskje noen natteravner kunne sjarmeres til å kjøpe en bukett?
Det var som om et skred av tomtønner ramlet over brosteinene. Marry rykket til og så seg forskrekket omkring mens ståket nærmet seg. Fire kullsvarte hester trakk en skinnende svart karét ut av tåken, og hovene gnistret da vognen stoppet. Hun og vognen var alene ved kirken. I tåken virket det som om hestene ikke hadde hoder, men det var vel feil?
På kuskesetet satt en kappekledd skikkelse krøket sammen mot tåken og natten. Hun forsøkte å se ansiktet, men det var som om fillekappen svevde rundt et mørkt tomrom.
Døren knirket. En parafinlampe hang under taket i karéten, og i lyset sto en spedbygd mann. "Det er kaldt ute," sa han rolig. "Vil du ikke varme deg litt?"
Nei, svarte Marry, men hun sa det visst ikke likevel, for munnen var lukket. Som i søvne reiste hun seg og lot rosekurven ligge. Hun subbet mot vognen og klatret opp stigetrinnet. Mannen lukket døren, børstet et støvkorn av setet og ba henne sitte.
Marry satte seg og lot blikket gli over tak og vegger i karéten. Utskårne vinranker med drueklaser slynget seg langs det gylne listverket. Nedover veggene hang blodrøde draperier av silkefløyel, og setene var trukket med det samme stoffet.
Karéten rullet fremover, og Marry kikket på mannen. Det bleke ansiktet var fritt for rynker, men øynene virket gamle. Håret var mørkt og velstelt med viker over den høye pannen. Et par bleke hender hvilte på en knudrete eikestokk med slangeformet bronsehåndtak. I foldene på den ravnsvarte silkejakken skimret alle regnbuens farger.
Det kriblet søtt i magen ved tanken på hvor mye vognen og klærne måtte koste. Marry fingret med perlekjedet rundt halsen og passet på å dra utringningen i kjolen lenger ned. Hun vred seg litt i setet så skjørtekanten gled opp. De skjeve, grønne støvlettene trengte en puss, men hun ville vise frem leggene. Det kobberrøde håret var bundet i krøller rundt gule tøystrimler, men etter all traskingen var det vel ikke mye igjen av frisyren. Hun dyttet en fuktig hårlokk på plass bak øret.
"Hvor vil du gjøre det?" Hun fuktet leppene og smilte skjelmsk. "Her inne? Vil du leie et rom? Eller kanskje du har et sted?"
"Jeg tror det siste." De mørke øynene glitret av morskap, og han smilte. "Men vil du ikke presentere deg først?"
Smilet fikk Marry til å rødme. "Jeg heter Miriam." Hun rettet ryggen og gjorde stemmen formell. "Min mor Anna døpte meg etter månen, og Miriam er månens navn."
"Jeg er glad for å ha truffet deg, Miriam."
Hun kikket rart på ham.
"Hva er det?"
"Ingenting," svarte Marry. "Bare det at... de kaller meg Marry Gyp. Ingen sier Miriam."
"Ingen?" spurte han.
"Jo, Josef, men han er det noe galt med. Ellers tror ingen på det om månens navn. Men det gjør du?"
Han snakket så lavt at hun nesten ikke kunne høre det. "Hvem vet om solen eller månen ble skapt først? Var det solen, skal han kalles ved solens navn. Var det månen, skal hun kalles ved månens navn." Et svakt smil gled over de røde leppene. "Jeg er Nicolas Noctifer. Jeg tror deg, Miriam."
Marry rakte frem hånden. Nicolas Noctifer løftet den til leppene sine, og hun fniste nervøst.
Han smilte. "Du er den utvalgte jomfruen."
"Er jeg?" Marry Gyp fniste igjen. Kurven med visne roser var for lengst glemt. Aldri før hadde hun truffet en så rik og elegant mann. Nå kunne de andre angre på at de lo av planene hennes. "Hva er jeg valgt ut til?"
"Til å føde den neste kongen."
"Tøys!" fniste hun og dultet til skulderen hans. "Jeg skal ikke ha barn. Si hva jeg er valgt ut til!"
"Du tror meg ikke? Vent og se," smilte han. "Kan jeg by deg noe å drikke?"
Han åpnet en gyllen skapdør og fant frem en karaffel og to slepne glass. Det rant mørkt som rav da han skjenket i.
"Skål for jomfruen!" Han smilte og slo glasset lett mot hennes. "Ja, for du er vel jomfru?"
"Skål!" Marry fniste nervøst og helte drinken i seg. Hun slikket seg om leppene. Det smakte druer og eiketønner, spindelvev og hundreår. Nicolas Noctifer smilte og fylte glassene. Han gned hånden alvorlig over den glatte haken.
"Et monster er løs ved Hvitkirken. Han skjuler seg fremdeles, men etter denne natten må du vokte deg."
Marry nikket og skjønte ikke en døyt, men aldri hadde hun hatt det så godt. Det var så... varmt i vognen.
"Samme hva som skjer, må du huske en ting." Nicolas Noctifer lente seg frem og så henne alvorlig inn i øynene. "Dine tanker er en egen verden, Miriam. Du kan selv forandre et helvete til en himmel og en himmel til et helvete."
Marry nikket uten å høre etter. Drikken gjorde henne varm og lystig, og hun begynte å legge ut om fremtidsplanene. Den rike mannen i den ravnsvarte dressen skjenket i glasset og lyttet oppmerksomt.
Noen ganger kikket hun ut gjennom vinduene, men tåken skjulte det meste. Hun fikk et glimt av Østporten da de passerte bymuren og tok til venstre. Verden gled forbi, men i vognen var alt stille og rolig, og hun merket så vidt rytmen fra hestene. Nicolas Noctifer ropte ingen ordrer ut gjennom vinduet, men kusken visste vel hvor de skulle. For hennes del kunne reisen vare evig.
Vognen stanset. Det var som om Marry ble vekket av en dyp søvn, selv om hun ikke hadde blundet et eneste øyeblikk. Nicolas Noctifer smilte beroligende og geleidet henne ut.
En stund kikket hun forvirret rundt seg. Det var ingen hus der, ingen lykter, ingen brostein, bare nakne trær som klorte svart etter himmelen. Hun virvlet tilbake mot vognen, men den var borte.
Fremdeles holdt Nicolas Noctifer armen hennes. "Vil du ikke bli med inn?"
Da hun så frem, ruvet et herskapshus i skogen. Lyset strømmet fra vinduene, og skygger av mennesker beveget seg bak gardinene. Redd stirret hun på Nicolas Noctifer.
De brede eikedørene åpnet seg foran dem, men det var ingen tjenere i hallen. Flammer brølte i et mannshøyt ildsted. Brokker av samtaler drev ut fra saler innenfor.
Nicolas Noctifer førte henne opp en lang vindeltrapp og gjennom en ny dør. Blodrød silkefløyel rant ned veggene. Tusener av vokslys speilet seg i prismer, gull og marmor. Vinglass klirret, fioliner tonte og skohæler gled over marmorfliser, men ingen mennesker var å se. Langsomt begynte Marry å føle seg hjemme. Det var så... varmt i huset.
Brått sto Marry i et dunkelt kammer. Skinnet fra peisen flakket over et hjørne av gulvet. Brennende vokslys omkranset en himmelseng med en baldakin av liljehvit silke.
Fremmede hender rørte ermene, nakken, livet. Halsen snørte seg så hun nesten ikke fikk puste. Knapper og hemper og lisser løsnet som av seg selv, og de klumpete støvlettene, den tynne kåpen, den lappede kjolen og ullundertøyet forsvant. Nicolas Noctifer sto rett bak henne. Ryggen glødet. Hun lengtet etter å presse seg naken mot ham, å smake leppene hans, å kjenne hender kramme brystene, men hun våget ikke røre seg.
Marry trodde Nicolas Noctifer var spedbygd, men musklene spilte som slanger under huden da han løftet henne. Hun fløt mot sengen og sank i skummende silkebølger. Han lente seg frem og kysset henne. Kroppen var grovbygd og dekket av ragg, men ansiktet tilhørte en yngling med glatt hud og skudd fra vinranker i håret. Hun flettet fingrene inn i de lange, tykke krøllene.
Tenner bet hardt i brystvortene. Grove negler skrapte over brystene, magen, innsiden av lårene. Marry spredde knærne og åpnet seg som en duggvåt lilje. Nicolas Noctifer klemte hardt rundt håndleddene, så hardt at hun ikke kunne bevege armene. Hun løftet hoftene og stønnet da han trengte inn, stiv og hard og større enn noe hun hadde kjent før. Det lynte gjennom hodet. Hun bet ham i skulderen for å holde skriket inne. Huden smakte havsalt og bronse.
Flammene brølte i peisen. Nicolas Noctifer presset munnen mot hennes, bet leppene til blods og lot vinen strømme. En slange buktet seg over den skjelvende kroppen hennes og kveilet seg rundt brystene. Slangen spilte med tungen, hveste og dekket huden med flytende honning. Hun hang over en bunnløs avgrunn, men i stedet for å dale, svevde hun høyere.
Trommer drønnet i dypet. Ranker av blodrøde roser flettet seg inn i den liljehvite baldakinen. Marry visste at hun måtte betale for dette. En blomst var vakrest rett før den visnet. Hun ville at sødmen og smerten skulle vare evig, men kronbladene drev med vinden til bare tornene var igjen.